Nedsenket i "Ingensteds" til man kommer dit, til Malo Grablje, inn i dets vesen som landlig enhet. Det ligger ikke på noen egen vei, men langs veien ved siden av svingene til en uttørket bekk. I Grablje reiser man ikke, man "strømmer" langs bekkens løp. På den naturlige strømmens sti, hvis moralsk-etisk fullkommenhet er å ikke gripe inn i naturen, men la alt følge sitt "høyere" løp, er Malo Grablje fullkommenhet i utførelsen, en gjemsel-lek som ikke er en menneskelig oppfinnelse. Å ikke være synlig er en beskjedenhet som resulterer i tålmodighet og nøye observasjon, nesten et dykk ned i tilværelsens vesen for å forstå og løse selvbergingens vesen.
Nei, dette er ingen piratbosetning. Pirater tar mer enn de bygger, mens byggerne av dette stedet forstår intimitetens ømhet. Denne oasen av fred midt i verdens tummel og fortolkere av guddommelige tegn er visdom, ikke feighet. Den vakre eventyraktige byggingen av hus, gatebroer og de flytende gatene innenfor steinsirkelen i canyonens innsnitt bygger Grablje av steiner og klipper. Det ble bygget så omhyggelig og oppriktig, med en gnist av kreativitet som kulminerer i nattens mildhet og rolig fred.
For å se hvordan Grabljes innbyggere har erfart hva nærhet, intimitet og ømhet betyr, se på kirkegården nær Milna, dit de har overført sine kjære for at de skal være hos dem i nye og annerledes tiders prøvelser.